slightly crisp

 

Magen er neimen ikke flat til bikinisesongen, det er nakne unger overalt, sjøen er like varmt som luften, det lukter grillmat overalt og hver morgen klokken 5 er det opp og hopp for å komme seg på stranda for å finne de beste bølgene.

Ettersom jeg ikke har løftet noe annet enn shoppingbager siden jeg ble påtvungen push ups i 8.klasse, tar det mildt sagt på armene å skulle padle 100 meter for harde livet, som da føles mer ut som 100 kilometer. Men, nå har jeg endelig fått tatt meg i skinnet den siste tiden, og faktisk kommet meg ut i vannet og klar til å bli like god som hun fantastiske jenta i "blue crush".






I flere uker nå har jeg tvunget ned brød til frokost klokken 5 om morgen, brukt all energi på dette surfeproskjektet, slått sikkert 40 turister med surfebrett mens jeg har passert og ikke minst hjulpet håret mitt på god vei å ligne på en blanning av johnny bravos og et rottereir.

Her om dagen gikk det selvsagt galt. Når jeg først er den eneste i familien som ikke eier pigmenter og tilbragt 5 gode døgn liggene i et badekar med aloe vera etter å ha brent ca 95% av kroppen da jeg sovnet på stranden, har jeg prestert mer enn jeg noen gang skulle ane.

Etter (jeg velger å legge skylden på gruppepress, ikke fordi jeg er dum, norsk, naiv og oppmerksomhetssyk) en "swell" med store bølger kom inn mot stranden, bar det rett ut med gutta til der hvor jeg begynte å hallusinere haier, dødelige brennmaneter og ivar dyrhaug (dont ask why). Etter jeg innså hvor panikk jeg begynte å få i vannet mot at disse uhyrene skulle dukke opp, begynte jeg å padle mot en bølge ingen andre padlet mot. Etter å ha kommet meg opp innså jeg hvor stor bølge det dreide seg om og gikk da i monsterfellen at stoppet å bevege meg, tenkte at nå dør jeg uansett og plutselig befant jeg meg på bunnen av vannet.

Nå skal jeg ikke sitte her og beskrive et scenario som om jeg befant meg i flodbølgen i thailand, men jeg var seriøst helt sikker på at jeg var ved veis ende. Bølgen hadde så mye kraft at jeg ble presset ned mot bunnen og ikke kom meg opp igjen, da jeg omsider begynte å sige opp ble alt svart og jeg følte noe som kjentes ut som på størrelse med Beth Ditto treffe hodet mitt, før det neste jeg så var en hunk av en livredder som prøve å kommunisere med meg mens jeg så ut som en drita full onkel på julaften, gurglene, surklene, blødene og ikke minst spyende. love life.




 

 

2 kommentarer

vilde

16.des.2010 kl.00:08

ANDREA! bra du overlede, jeg har mye å fortelle deg når du kommer tilbake serru. kjipern om du hadde dæwa

Elisabeth

18.des.2010 kl.16:27

Høres ut som om du har det bra da, sånn ellers :)

Skriv en ny kommentar

dreabay

dreabay

17, Bærum

bedre å være gal enn normal

Kategorier

Arkiv

hits