back in your head

Da var det påtide igjen. Selvom blogg ender opp med å bli et skriv for megselv så jeg kan føre en slags under middels interessant dagbok om ingenting, er det dags for å hamre løs på tastaturet som om det var kamp om tickets på billettservice. Det har kommet for dagen at jeg har måttet vende snuta hjem til det ganske land med 0 kroner på konto og en helvending i både livstil og væremåte. Flere kjennetegn ved det norske samfunn jeg fikk smelt i trynet i det jeg ankom Gardermoen var sokker i sandler, nordleninger på villveie, blodprince på kartong, tenpack med juicyfruit og ikke før jeg kom meg ut av ankomsthallen ble jeg nedtråkket av en smålubben lesbisk dame med hvite tights som mente jeg skulle "se å åpne øya før'u tråkker på labbene til folk" ... welcome home.

klar for norsk sommer.

Hverdagen er i ett blitt som de 17 årene av mitt liv før jeg tok et avbrekk i et strandfylt land med en gjennomsnittstemperatur på 32 varmegrader og $4 corona's på fredager. Jeg må jo innrømme jeg må spørre megselv hvordan jeg kan tillate meg å traske avgårde i boblejakke til butikken når vi ikke engang er i oktober. Men selv om pessimisten i meg gror frem når jeg blir bedt om å betale 50 kroner (!!!) for en 6 minutters bussreise med 80 ungdomsskoleelever, pensjonister radmagre norske skjønnheter og en dundrene hodepine, er fortsatt livskvaliteten i beste leveånd og det er småting ved hverdagen som allikevel får dagene til å gå rundt. 

 

Vil bare trekke frem en kort episode da jeg reiste rundt på en egenkoordinert "eurotrip" i sommer, hvor problemene allerede begynte å hope seg opp idet jeg skulle dra hjemmefra, noe som alltid er tilfelle når jeg drar på ferie. Men uansett. Etter fyll og fanteri i London og Paris, la jeg og min erkeaustralske partner in crime, Aaron, ut på reise til neste destinasjon, nemlig Amsterdam. Etter 4 dager med morro og halvparten av tiden brukt til å lese nederlandske kart opp-ned og ikke forstå vi hadde forvillet oss inn på et tranceparty for homofile, var det dags å legge turen tilbake til London. Etter å ha etterlatt vesken min med begge pass, mobiltelefoner, flybilletter og lommebok på trikken, så jeg innen utvei når jeg innså skadeforløpet enn å dundre som en annen juster bieber fan som desperat prøver å bryte seg inn i bussen, på vinduene på trikken. Selvom jeg ropte ut førti norske bandeord fra alle norges fylker, ble døren omsider åpnet og til min store forundrelse, var ikke vinduene lydtette så stemningen var på topp når jeg entret vongnen for å hente bagen min, og alle passasjerene så ut som de skulle til å drite på seg av latter. men jeg ga jo faen, jeg fikk igjen bagen min!

     Gikk tom for penger så lagde oss en hjemmesnekra grill. 


Men.. det ender selvsagt ikke her. Vel fremme i London, mistet vi de to første togene, passkontrollmannen ved min skranke bestemte seg for å ta lunsjpause når det var min tur etter å ha stått en time og ventet, og jeg måtte omtrent tilby bussjåføren fra flyplassen en striptease for å gidde å stoppe i nærheten av der vi bodde fordi jeg, reiseledern, hadde satt oss på helt feil buss. Da vi skulle takke for oss og dra hvert til vårt, benyttet jeg meg av en billigbuss for å komme meg til en vennine hvor jeg skulle bo siste natten. Satt og lo godt for megselv når jeg betalte to pund for reisen og innså dette som et røverkjøp. Viste seg at jeg la igjen lommeboken på bussen og gikk muntert nedover gaten da jeg omtrent kastet meg foran toget for å ende det hele da jeg innså hva jeg hadde glemt igjen. Etter å ha argumentert med 7 bitre kjerringer ved "lost & found" var lommeboken min selvsagt funnet, men bragt til hounslow heath, ca en time unna der jeg befant meg og jeg skulle sette meg på et fly, 20 minutter unna der jeg var dagen etterpå. Så ingen annen nød enn å komme meg til Hounslow heath, hente den forbanna lommeboken, komme meg tilbake og kaste tingene mine i bilen for å komme meg til flyplassen.

 

På Gatwick var det visst blitt fellesferie, og etter 2 uker med solid regn under min egen ferie, stod gradestokken idag på 32 varmegrader. Det var full stop på motorveien så meg og min vennine måtte hoppe ut av bilen og beinfly til avgangsterinalen, noe som viste seg å være effektivt, men ikke for meg som naturligvis pådro meg en nyrebekkenbetennesle nest siste dag av storbyferien. Etter å ha svettet like mye som bjarne brønnbo og endelig fått avlevert kofferten min i skranken tok det to minutter før jeg delvis svimte av i sikkeretskontrollen og måtte legge meg paddeflat på gulvet for jeg hadde så store smerter at jeg følte meg som om jeg var den nye octomom og skulle sette til livs 8 unger på en gang. Deretter ble jeg henvist til handicapavdelingen og ble tilbudt en rullestol for å komme meg på flyet. Her ble jeg trillet av en 80 år gammel mann i 4 km/t, noe jeg aldri har sett noen le så mye av som min vennine... eneste positivet var vi fikk gå på før alle andre, beste seteplassering og en god latter på veien hjem før jeg kunne takke megselv for ypperlig god innsats for å avslutte en ellers overraskene feilfri ferie.

      lol. meg og min personlige caretaker.

 

peace

slightly crisp

 

Magen er neimen ikke flat til bikinisesongen, det er nakne unger overalt, sjøen er like varmt som luften, det lukter grillmat overalt og hver morgen klokken 5 er det opp og hopp for å komme seg på stranda for å finne de beste bølgene.

Ettersom jeg ikke har løftet noe annet enn shoppingbager siden jeg ble påtvungen push ups i 8.klasse, tar det mildt sagt på armene å skulle padle 100 meter for harde livet, som da føles mer ut som 100 kilometer. Men, nå har jeg endelig fått tatt meg i skinnet den siste tiden, og faktisk kommet meg ut i vannet og klar til å bli like god som hun fantastiske jenta i "blue crush".






I flere uker nå har jeg tvunget ned brød til frokost klokken 5 om morgen, brukt all energi på dette surfeproskjektet, slått sikkert 40 turister med surfebrett mens jeg har passert og ikke minst hjulpet håret mitt på god vei å ligne på en blanning av johnny bravos og et rottereir.

Her om dagen gikk det selvsagt galt. Når jeg først er den eneste i familien som ikke eier pigmenter og tilbragt 5 gode døgn liggene i et badekar med aloe vera etter å ha brent ca 95% av kroppen da jeg sovnet på stranden, har jeg prestert mer enn jeg noen gang skulle ane.

Etter (jeg velger å legge skylden på gruppepress, ikke fordi jeg er dum, norsk, naiv og oppmerksomhetssyk) en "swell" med store bølger kom inn mot stranden, bar det rett ut med gutta til der hvor jeg begynte å hallusinere haier, dødelige brennmaneter og ivar dyrhaug (dont ask why). Etter jeg innså hvor panikk jeg begynte å få i vannet mot at disse uhyrene skulle dukke opp, begynte jeg å padle mot en bølge ingen andre padlet mot. Etter å ha kommet meg opp innså jeg hvor stor bølge det dreide seg om og gikk da i monsterfellen at stoppet å bevege meg, tenkte at nå dør jeg uansett og plutselig befant jeg meg på bunnen av vannet.

Nå skal jeg ikke sitte her og beskrive et scenario som om jeg befant meg i flodbølgen i thailand, men jeg var seriøst helt sikker på at jeg var ved veis ende. Bølgen hadde så mye kraft at jeg ble presset ned mot bunnen og ikke kom meg opp igjen, da jeg omsider begynte å sige opp ble alt svart og jeg følte noe som kjentes ut som på størrelse med Beth Ditto treffe hodet mitt, før det neste jeg så var en hunk av en livredder som prøve å kommunisere med meg mens jeg så ut som en drita full onkel på julaften, gurglene, surklene, blødene og ikke minst spyende. love life.




 

 

Friday I'm in Love

Blogg har vært et ukjent fenomen den siste tiden. Dagene flyr fortere enn hva sommerferien gjorde i 4.klasse og dagene er for en gangs skyld spekket med aktiviterer fra morgen til kveld. Australia har en effekt å tilby noe jeg aldri fikk oppnådd i Norge, nemlig ikke et minutt av kjedsomhet.

I de siste månedene har ikke bare fest, strand, surf, grilling, skateparker, bilturer, bussturer, flytting, nytt hjem, bikkjer, edderkopper og annet vært en del av hverdagen, men også å tilbringe tid med kanskje den beste gruppen av mennesker som kunne erstatte etterlatte vikinger hjemme i Norge. Men nok av det sentimentale, alle som kjenner meg vet at mitt liv ikke består av lange utredninger om min velstand, men tull, tøys og ikke minst fanterier som har en tendens til å komme min vei.

 

 

I tiden som har gått siden jeg glemte passordet til denne bloggen i ca september, er det mye som har vært på ferde. Først og fremst har jeg invilget mitt nye hjem med brygge, to inngangsporter, basseng og ikke minst to kjøtere. En underbitt jack russel ved navn Rex og en overvektig labrador ved navn Dolly. I timene mellom å bære bager som kan holde en hel kinestisk familie og å snike meg unna taxi regninger ved å stoppe tidlig å snike meg gjennom gjerder og bakgårder, har som sagt ikke mer skjedd enn at jeg har hatt the time of my life.

Det er ekstremt rart å tenke på at jeg snart har tilbrunget 6 månder av livet mitt borte fra alle jeg kjenner, alle jeg snakker med og alle jeg er glad i, i bytte mot å starte et helt nytt liv på andre siden av jorda med helt blanke ark. Dette føles imidlertid helt fantastisk. For alt dere vet kan jeg ha byttet navn til "Suzie Fitzgerald", giftet meg med en Australsk sauebonde, og aldri komme hjem igjen.  For selvom parkdresser, pølse på termos, 20 minusgrader, gretne busssjøferer, brunost og fårikål har en tendens til å presse frem en tåre i øyenkroken, er det allikevel noe som har fått meg til å forelske meg i dette stedet og uformaliteten og menneskene som kjører barbeint rundt i jeeper, smiler og konstant sier "no worries mate" eller "hello darling, love, eller bloody beauty", som gir litt mer selvtillitt enn å få: "se til helvete å kom deg inn på bussen, jeg har da ikke hele da'n" slengt i trynet sånn som hjemme.

 

En ting er i hvert fall sikkert. Forandring. Jeg tviler på at jeg kommer hjem frelst av jesus og aldri være rapp i kjeften, for det er jo noe ved min personlighet jeg (desverre for noen) aldri kan kunne endre på, men at jeg har en mer genuin respekt for flere mennesker etter å ha opplevd hvordan det er å bli respektert på et totalt annet nivå her "down under"



 

Nå ble allikvel dette innlegget sentimentalt og personlig, men heldigvis er bloggmotivasjonen tilbake på topp, så frekkere og lekkrere blir det etterhvert. Love you all, nå er det ikke lenge til gatene på Bærums Verk er unsafe igjen.

 

PEACE

(Love) Game

Det er 281 dager, 6756 timer, 405377 minutter eller 24322645 sekunder til jeg setter beina på norsk jord igjen. Ettersom tiden flyr som ild i tørt gress, føler jeg det jammen er påtide å utforske ikke bare australske tradisjonelle ritualer, men også tradisjonell sport. Selvom jeg personelig la gressskoene på hylla etter 10 år med intens fotball til fordel for helgefyll i Lommedalen, er det påtide at jeg opplever andre sporter bortsett fra god gammeldags fotball.

I Australia er nemlig football, gjerne definert som "footy", en betegnelse på både
RUGBY:
og AFL (Australian Football Rules) :


Ut i fra bildene finnes det absolutt ingen forskjell i mine øyne, men da jeg valgte å si dette høyt fikk jeg nærmest hele nabolaget med gutter/menn i alderen 5-80 løpene etter meg med det som var å finne av skarpe gjenstander. Altså, ikke lurt.
Kort fortalt er hensikten med rugby å kaste en ball bakover til de andre spillerene før man kan løpe over en strek og gjøre et slags "touchdown", mens når det kommer til AFL er det om å gjøre å sparke ballen mellom tre stenger og så høyt som mulig for å få poeng. Basically, hadde jeg null interesse av å involvere meg i dette, før jeg fant ut jeg skulle bestemme meg for en sport å følge med på, som etter a toss of coins ble rugby.Mildt sagt tok det meg ca 14 minutter å bli hardbarka fan:
Her skjønner jeg ikke hva som foregår, men latet selvfølgelig som at jeg var helt enig med det blå laget, altså the Titans. Mitt hovedfokus på ca hele kampen var  å utnytte zoom-linsen på kameraet og speide etter muskuløse og veltrente spillere, hvorav jeg faktisk fikk åpnet øynene til et par kjekkaser.
Så dukket det plutselig opp en gjeng med hotte cheerleadere... da bestemte jeg meg for å ta bilder av megselv isteden:
Så vant plutselig det blå laget jeg heide på og alle ble dødsglade


og det ble jeg og:


Jaja neste sport som skal sjekkes ut blir mest sannsynlig kangaroo riding eller womat catching, valgets kvaaal, valgets kvaaal
Stay tuned hvis du ikke har et liv!
peace


 

Get up stand up

Alright.
Siden jeg har nedverdiget meg såpass til å i det hele tatt opprette en blogg, er det påtide at jeg får den sånn halvveis på skinner. Egentlig, skal det innrømmes at det ikke finnes noe særlig kjedelig enn å repetere det man har gjort hele dagen, ved å skrive det ned på en internetside og håpe at i hvert fall noen i det hele tatt gidder å lese. men uansett, here it goes.

For øyeblikket ligger jeg pakket under dyna med en pose potetgull og fjorten bøker foran meg. Selvom jeg ble tvangsvekket av sikkert en million telefoner fra klokken 07.00 og utover, har jeg bestemt meg for at idag, er dagen jeg skal gjøre ferdig det som er av skolearbeid. Idét jeg slår opp på side 614 (!) i boken om tort and criminal law klarer jeg såvidt å lese ned siden før jeg gir opp og går videre til tema.

Uansett så annet enn at idag er mest sannsynlig første dagn det regner siden jeg satte føttene på kengerujord for 7 uker siden, er den en gylden mulighet til å ikke å få dårlig samvittighet for å ikke ligge ute i solen. De andre dagene denne uken har vært perfekte og dagene har ikke blitt brukt til annet enn å besøke kanskje tidenes råeste hippiemarked i Byron Bay, dra ut på kveldene med gode venner og ikke minst ha muligheten til å sove helt til klokken 8 om morgen i helgen, for da er det rett ut for å surfe. For et liv! men jeg kan overhodet ikke klage.



yo ho yo ho, this is the life for me

Tick Tick Boom

Jeg har valgt å bosette meg i Australia, noe som innebærer å stå opp før grisen står og hyler, legge meg før CSI begynner og å legge om livstilen totalt. Det skal sies at når man legger om livstilen her, er nok ikke det på en god måte for de fleste, men jeg personlig skal ikke klage når jeg må innta 4 skiver hvitt brød, peanøttsmør, potetgull og ferdiglaget lasagne cirka hver eneste dag.

Australierne stiller ikke i samme kategori innenfor "bælfeil" som 60% av USA's befolkning, men det skal sies at det er en god håndfull som ikke kan stille seg på badevekta med god samvittighet. Min gode vennine Anniken Aalbu er i donut heaven, nærmere bestemt Colorado eller Utah i USA, og jeg forventer selvsagt snikfotografier av den andelen menesker som lufter hunden ved å kjøre bil med bådet ut vinduet eller som ikke kan lene seg inn i skranken på Drive Throughen på mcdonalds for å hente bigmac menyen sin! Uansett, så bestemte jeg meg her om dagen for å virkelig finne den delen av befolkning som ikke ser ut som stranede hvaler, nemlig, surferne. Jeg må ha dratt til feil strand for det første som møtte meg var 2 japanere, ravet ikke mindre en 140 cm over bakken og hadde tendenser til å utvikle ølmage. Jeg ble ikke bare skuffet, men også sur for at det var nemlig dette:


som lokket meg til å komme hit. Jaja, imorgen er det en ny strand som gjelder og forhåpentligvis noe annet å fotografere enn meg selv.

Vel vel, better luck next time er det jo noe som heter. Skal forsåvidt ut å fotografere noen lokale surfere på morrakvisten så satser jo på bedre resultater da kan man si. Annet enn dette er det ikke så alt for mye som opptar hverdagen unntatt å fool around.

cobrastyle

Da jeg kom ned til Australia var det første jeg tenkte: fankern, nå glemte jeg å trene til bikinisesongen, som jeg egentlig sa hasta la vista til i april og tok meg et stort kakestykke. Heldigvis for meg så starter ikke sommern i Australia før i september, så da har jeg fortsatt litt tid til å prøve å få trent av meg litt koseflesk og ikke minst prøve å legge grunnlag for en liten tæn så jeg slipper å løpe rundt som et speilreflekterene badekar på stranden. Lite kult.

Vel vel. Dagene flyr unna som om jeg hadde et tett opplegg hver dag, men hemligheten er at jeg for øyeblikket tar livet fullstendig med ro og da skjer det ikke særlig mye annet en å sløve rundt og få med meg det jeg kan. Idag er planen å ta turen til SeaWorld, men ettersom det her inkluderer å sitte på en motorbåt med 40 andre japanere i 3 timer for å MULIGENS se to hvaler hoppe over hverandre i 4 sekunder for å så kjøre 3 timer tilbake mot land. Mulig jeg finner på noe annet isteden.

Approspos dyr, finnes det mye rart her. I går var jeg ute en "joggetur", men med tanke på at jeg har gips, måtte jeg "desverre" ta det rolig, og det endte med å bli en spasertur. Da jeg hadde kommet bortenfor hovedveien og til butikken på hjørnet så jeg plutselig noe som krøp over bilveien og som selvsagt var kanskje den største edderkoppen jeg har sett med lange bein og hår på ryggen i form av noe som lignet et rødt kors. Jeg fikk selvsagt fullstendig panikk og ikke spør meg hvorfor, men av en eller annen grunn i mine yngre dager har jeg lagt inn "themesangen" fra the simpsons-filmen, altså "spiderpig"... (ja, jeg dør av skam) Uansett, så kom den selvsagt på shuffle idet jeg begynte å løpe i sirkler fordi jeg var overbevist om at edderkoppen fulgte etter meg og klarte dermed ikke å skifte sang.

Da jeg kom pesende inn døra ser jeg selvsagt sønnen i huset, Simon, ravende rundt med den forbanna slangen som han har kjøpt seg som kjæledyr og jeg ropte: hvis du ikke legger den slangen i et bur der den hører hjemme skal jeg kveste den og sørge for at det ikke er en jævla reptil innenfor disse fire veggene.
han gjorde som som sa.... :)

Vel vel, etter en traumatisert natt, måtte jeg høre gjennom alt av godmusikk på iPoden før jeg ble vekket av et bjeff så ut av dimmensjoner høyt at jeg skvatt til før jeg prøvde å sovne igjen, noe som var umulig. Jaja, hva dagen vil bringe kan ikke være verre en gårsdagens møte med den svarte enke....

throw your hands in the air like you're hailing a taxi

Da var tiden kommer for a utforske. Etter aa ha blitt dratt med paa australia's nest stoerste kjopesenter, satt jeg i bilen og lo fordi jeg var jo vant til skandinavias stoerste kjopesenter, sa dette maatte vaere rykkinsenteret i forhold.

Familien min virket skeptiske da jeg la ut om de fantastiske facilitetene "storsenteret" hadde aa by pa, og reagerte pa at jeg lo RAATT av at de ikke hadde hoert om H&M! Da vi kom til senteret sa det ut som et alminnelig kjopesenter pa lang avstand, for jeg kom inn.. Det foerste de gjorde var a ga bort til en skjerm som var like stor som veggen pa rommet mitt og trykke loes pa LCD skjermen mens hele den store skjermen roerte paa seg og de printet ut en lapp med bilde av hvor de skulle og sa de var tilbake om 2 timer og at vi moettes da.


Jeg var lamslaatt.. det var ca 7 forskjellige veier fra der jeg stod og det var umulig a vite hvor i alle dager jeg skulle ta veien. Som en stolt Nordmann, dro jeg frem kameraet, men idet jeg rakk a skru det pa, hadde 10 sikkerhetsvakter kastet seg over meg og kommanderte a faa se ALLE bildene jeg hadde tatt og sjekke at ingen var fra senteret... Selvsagt inneholdt minnekortet en GOD del bilder av megselv paa badet uten sminke klokken 4 om natten, inkludert en film der jeg synger "ti tusen tommeltotta" av halvdan sivertsen pa ca samme tidspunkt... kan vel konkludere meg til at det var griseflaut.

Uansett, sa kan jeg ikke klage paa vaeret. Jeg fikk mange mystiske blikk da jeg slang meg ut i hagen i bikini og naboen gikk forbi meg i uggs, jeans og fleecegenser.. tapere! dette er jo perfekt sommervaer. 20 grader og sol er jo naermest tropevaer i norge sa med tidenes unnskyldning kastet jeg meg ut pa plenen i hvert fall!
Stikkord:

she took me in and made me breakfast

Da var tiden inne. Etter å ha endevendt klesskapet 70 ganger, lagt igjen passet de mest forundelige steder, presset det jeg eier og har i en minimal koffert, lagt igjen ting på feil sted, sittet vedsiden av en drita polakk og sovet 4 minutter på 30 timer kan jeg endelig si meg fornøyd med at takk gud, NÅ er jeg i australia.
                                          hasta la vista norge.. hahahhaha åå så godt det føles.. litt i hvert fall

Som en annen nordmann kom jeg traskene ut av flyplassen i et rolig tempo med oppbrettede bukser og en singlet. De lokale løper jo rundt i lue og synes det er pisskaldt, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke synes 22 varmegrader og sol er  i det hele tatt på grensen til kjølig!

Uansett så er det mye å si om de første 24-timene. Jeg ble plukket opp på flyplassen av en eldre dame som jeg vistnok skulle tilbringe dagen sammen med, en dame jeg aldri har hørt om, sett før eller skjønner noe av den ekstreme dialekten til. Vi satte oss i pickupen hennes, som forøvrig er i fargen "electric blue" og er dekorert med noe som ligner slitte, mørkeblå saueskinnstepper i ca. hele bilen innvendig. epic.

                                         happy faces på heathrow

Etter en lang kjøretur, identiske veier, skog og alt annet jeg IKKE ville se når jeg annkom the country of my dreams, endte vi tilslutt i hva som kun kan beskrives med et ord: amazing. Det er flere ganger jeg har sett filmer fra fine steder, men det første som slo meg var bare: yeah, HER skal det bli godt å bo en stund! Jeg ble i hvert fall dratt med på ekte Austalsk matshopping, hvor hele matbutikken i seg selv var like stort som Bærums Verk fra kolsåsbakken og ned til triangelen. Jeg følte meg som en utpekt norsk turist da jeg måtte stille meg opp foran inngangen og ta bilde. Det skal innrømmes at jeg nesten deiset i bakken når jeg fikk vite at dette kun var ÉN av over 400 butikker, på hvor vi visstnok befant oss, inni et gigantisk kjøpesenter.

Etter like mange smaksprøver som ULTRA kan tillby på et år måtte jeg annstrenge megselv for hverken å rulle eller å sovne på vei til bilen igjen. En ting som er sikkert er at jeg må være flink til å trene for å ikke komme hjem rullende inn på gardermoen og med så stor mage at jeg ikke kan se de som venter på meg... Da har jeg funnet løsningen. Imorgen skal det surfes om morgenen med to lokale gutter fra nabolaget så dette lover godt! i mellomtiden, fortjener jeg en god natts søvn!


daddy dj

Da var det ikke mindre enn 5 uker til Norge, ostehøvel, leverpostei, rune rudberg og brunost blir lagt i glemmeboksen for en stund og sand, sol, smude surferboys og hemst mycket øl blir soaket opp på gullkysten. Vanskelig å tro at jeg forlater 300 regnværsdager i året for 300 soldager, men akk ja, sånn går nu dagan.

En annen ting som fikk meg til å ønske meg, langt, og lengre enn langt bort var nemlig her om dagen da jeg satte meg på norges favorittbuss, 753 sandvika. Etter et ubegripelig slit med å gå igang ipoden trodde jeg at jeg endelig kunne slippe vreden av å høre på andres kjas og mas, før det viser seg at batteriet er tomt. En liten gutt på 14 år og 140 kg har plassert seg (selvsagt) i setet vedsiden av meg og trekker noe opp av sekken som ligner en game boy color. Jeg står i respekt til karen at han eier et stykke guds skaperverk som jeg liker å kalle det, men det oppstår et problem. Han må på død og liv ha lyden på når han gamer super mario bros, og etter 30 re-runs av den ene theme sangen begynner jeg å bli kraftig lei. Torturen fortsatte forsåvidt i 20 minutter før han i hypnotisert tilstand gikk av bussen og spilte videre.. jeez.



Les mer i arkivet » September 2011 » Desember 2010 » November 2010
hits